Tiden…

Tidens tann setter sine spor….

Er det en ting vi ikke kan kontrollere (uansett hvor mye vi ønsker akkurat det) så er det tiden. Den tikker og går helt ubekymret over hva som skjer i verden. Enn hvor lite den bekymrer seg, så gjør vi det motsatte. Hvorfor det egentlig?

 

Vi er redde for å ikke rekke…. For å gå glipp av noe….

… Redd for å bli gamle?

Det er jo uungåelig for oss alle. Tiden renner ut…svinner hen. Hva har vi gjort som vi kommer til å bli husket for…

 

  Vi grubler nok alle over dette med tiden. Hvorfor bruker vi så mye tid på akkurat det?? Ironisk kanskje..

Tiden kan også være noe vakkert…noe som vi ser frem til og gleder oss over. Et kjært øyeblikk sammen med mennesker som betyr alt for deg.

Gammel tid..ny tid… er det ikke det samme uansett hva den blir kalt? Den fortsetter å rulle fremover uten å stanse et eneste lite øyeblikk!

Er det noe her i verden som har blitt filosofert mer over enn tiden?

Her sitter nå jeg og hører det tikker i vei mens regndråpene pisker mot stuevinduet. En tikking som minner meg om mine besteforeldre… Det var lyden som alltid var konstant hjemme hos dem. Det finnes ikke noe mer behagelig for meg enn denne lyden fra disse gamle klokkene… Det gir meg ro i disse kalde mørke høstkveldene…

  Klokker er ungåelig i hverdagen.. Du finner dem overalt. Bare i ditt eget hjem kan jeg tenke meg du har mer enn du kan telle på hånden din…   

 

 

…og de kommer i alle former og fasonger… kanskje det gjør tiden lettere for noen? Mest sansynelig er det bare tidens mote som gjør seg gjeldende her…

Den er med oss… den er mot oss… . Vi frykter den… omfavner den… koser oss…gleder oss…bekymrer oss…  der er… Uansett!

Så mens det uungåelige tikker i vei er det andre som tar det hele heeeelt med ro i høstmørket… Uten den minste bekymring for tiden… eller så mye annet for den sakens skyld….!

Det som kanskje er viktig… er hva du fyller tiden din med…og med hvem….