Det er litt rart…..egentlig

Vi mennesker, vi er så forskjellige. Vi har så forskjellig bakgrunn og forskjellig forutsetning for hvordan vi utvikler oss og hvordan vi blir..både “utvendig og innvendig”

På vei hjem i dag satt jeg å tenkte som jeg så ofte gjør. Du ser alle disse menneskene langs veien. Noen mer slitne enn andre der de sykler bortover gangstien. Hva slags bakgrunn kommer denne personen fra tenker jeg da. H*n har sjafsete hår som henger ned langs ansiktet, typisk klær fra 90 tallet og et heller tomt utrykk i øynene/ansiktet. Hva slags skjebne skjuler seg bak dette ansiktet. Har oppveksten vært preget av foreldre som ikke har “brydd” seg. Kanskje det har vært mangel på grensesetting som har gjort at livet har sklidd ut. Mulig foreldre har hatt et “slapt” forhold til alkohol. Eller er det vennegjengen som har ledet h*n ut på ville veier?

Så har du andre som er mer velstelte, har siste “skrik” innen klesmote. Utseende er veldig viktig og et speil er aldrig langt unna. Det ser ut som om penger er i fri flyt her. Håret er velpleid til det siste hårstrå, og sminke samt parfyme er nøye utvalgt og påført. Disse “priviligerte” har alltid venner rundt seg til envher tid. Aldrig lengre borte enn et tastetrykk fra Iphone’n.

Men hva er det som gjør denne forskjellen? Hvorfor kan to mennesker som i bunn og grunn starter livet med samme forutsetning ende opp som disse to motsetningene? Er det arv eller sosiale bakgrunn? Påvirkning innefra eller utenfra? Det er helt klart at dette har en stor innvirkning generelt, men det er også en hel masse unntak. Som feks der forholdene har vært tilrettelagt til et liv mange ville misunne en, men så går noe galt underveis og alt bare sklir ut.

Jeg spør meg selv. Hva har gjort at jeg er der jeg er i dag? Og hvem er jeg egentlig? Viser vi noen gang andre vårt virkelige ansikt? Vi liker å tro at vi gjør det, men er det ikke noe som vi alltid må skjule. Noe vi er flaue for, eller noe vi mangler. Kanskje vi har påtatt oss en maske fordi vi er redde for å ikke bli akseptert i de sosiale gruppene vi omgås. Det er mange av oss som er redde for å skille seg alt for mye ut fra hva som er ansett som “normalen”. Selvfølgelig har du ekstreme tilfeller som “keeping up with the Jones” der en ikke må være dårligere enn naboen. Ny bil, nye møbler, ny farge på huset, ny kone/mann?

Er ikke dette fryktelig slitsomt da? Når skal vi ha muligheten til å finne ut hvem vi er, når jaget etter å bli godttatt av naboen står så høyt i kurs? De blir bare kjent med et “speilbilde” av deg. Todimensjonal speilbilde av hva du vil vise av deg selv. Er det noen som virkelig kjenner alle sider ved deg? Som kjenner deg bedre enn deg selv? Ja du har noen som sier det… men er det sant? Viser du ikke bare de sider du vil andre skal se? For de sidene du selv helst ikke vil se eller vite av selv, kan vi ihvertfall ikke dele…

En annen ting er at vi alle forrandrer oss hele tiden. Ingen kan noen gang kjenne seg selv eller andre fult ut..eller hva? Er du født inn i en familie med dårlige odds betyr ikke dette at ditt liv er forutbestemt til å ta samme “dårlige” valg som foreldrene? Vi kjenner det som har vært, men ikke det som kommer uansett hvilken samfunnsklasse vi alle kommer fra.

Så, hvem er jeg? Eller kanskje jeg skal spørre…hvem er du?